Om autonomi og autanasi: http://www.tb.no/nyheter/vi-hapet-at-legene-skulle-gjore-en-feil-1.8457498
Jeg ser du ser – sa han
Ett par dager har jeg vært innlagt på sykehus for en planlagt operasjon i øret. Godt å få gjort.
På den korte tiden jeg var på der, ble jeg raskt vár mange andre som var der. Hele raden med rom det står «Palliativ» på. Hva gjemmer seg bak disse dørene? Et kort møte i en lang gang, fikk jeg et lite innblikk. Jeg hadde låst meg ute, hadde vært borte å hentet meg en kaffekopp. På vei tilbake treffer jeg på en kar i gangen. På samme alder som meg, ikke 60 enda – men atskillig mer lutrygget. Litt innhul i kinnene, grått hår, grå i skjegget. Om han kan hjelpe meg med min låste dør? Klart han kan, han bare ringer på en sykepleier, så kommer de med en gang! Han smiler litt, men er vanskelig å forstå der jeg står med høreapparat på den ene siden, og tullet inn i bandasjer på den andre.
Rundt halsen har han et bånd, med en knapp midt på. «Jeg ser du ser» – sier han. Ja – må jeg innrømme. Så på noen minutter samfatter han sin livssituasjon: Han har hatt kreft i strupen, mye er operert bort, nå må han snakke gjennom en slik knapp. Men nå har han fått vite det er spredning – og ikke mer å gjøre… Øynene fyller seg raskt med tårer, det er et sprengt blodkar på det hvite i det ene øyet. Og i et kort øyeblikk får jeg veldig medynk for denne mannen, som samme dagen jeg skal få reise hjem, vet han har kortere tid enn oss andre.
Så kommer sykepleieren med nøkkel, og vi skilles. Han rusler inn på rommet. Sengen er redd opp, det står en svart trillekoffert på gulvet. En lenestol, et vindu med utsikt til regnværet på utsiden. Og det siste jeg ser, er en lut rygg med en uryddig grå hårmanke.
Jeg møter ofte mennesker i sorg, som har mistet sine. Sammen skal vi legge opp en god minnestund, en stund der jeg skal få være med på å male en minnebilde av den de har vært så glad i. Døden er en naturlig del av livet, men et endelig farvel – ofte et smertefullt farvel. Da kommer alle tankene; Kunne jeg sagt noe annet? Kunne jeg gjort noe annet? Hadde jeg bare vært der så …! Hadde jeg gjort noe annet, vært mer nær ….
Dette minner oss om at vi må bruke dette livet – vi har bare dette. Vi må huske å være er i livet, når vi er der, og ikke løpe videre mot noe annet. Carpe diem – grip dagen, er høyskolen i Vestfold sitt valgspråk. Følg hjertet – bruk hodet – et annet. Viktige ting å legge seg på minnet når en har en mulighet.
Så en takk til deg – den ukjente mannen jeg møtte på sykehushotellet i Skien, for den du var for meg disse korte øyeblikkene den 16.mai 2013.
Armadillo – en fillm om å være i krig
Ebel Es Saqi. Sør – Libanon. 1991.
Vi står oppstilt på den gruslagte plassen. Tolv og tolv mann i rekke, fem rekker, i khakifargede uniformer og blå beret. Foran – luemerke, O med en V inni. For konge og fedreland. Ved siden av de blankpussede støvlene står en bag. Til det mest nødvendige. Tannbørste, badebukse, kortbukse. Sommerklær. Noe lett, noe sivilt. Har jeg glemt noe, kan jeg kjøpe det der jeg kommer. Jeg myser der jeg står, men forsøker å slappe av.
De hvite lastebilene med kapell over lasteplanet går på tomgang. I utkanten av den støvete plassen står tre – fire forvridde sedertrær. Under det sparsomme løvverket klumper sjåførene seg sammen i håp om at det er litt kjøligere i den lille skyggen. I luften henger eimen av tung diesel. Jeg kjenner meg kvalm, kanskje av varmen, kanskje av lukten. Eller kanskje av spenningen. Kanskje av alt. Om noen timer er jeg i Israel. For første gang, etter nær to måneders sammenhengende tjeneste her i Libanon og Rasaja El Foughar, er jeg på vei til min første 60 timers leave. Foran står obersten, kommer med formaninger, ber oss holde oss unna de israelske jentene, men huske dong om vi absolutt må, roper ut noe ingen lenger følger med på. Noen ler litt, de mest røyksugne fikler med røykpakka. Så kommer ordren vi venter på, venstre om, marsj. Til tross for varmen, småløper jeg mot lasteplanet noen meter unna. Jeg vil gjerne sitte helt foran og inn mot førerhuset. Det er viktig å være først. Her er det litt varmere, men jeg slipper det fine støvet som finner veien inn overalt, og som legger seg som en tørr hinne på svett hud. Hva jeg puster inn, tør jeg ikke tenke på engang. Men jeg er ung, og tror jeg tåler alt.
Memento Mori – husk du skal dø!
Memento Mori – «Husk du skal dø» – eller «Husk du er dødelig»!
Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Memento_mori
En film som handler om døden, eller døden som en del av livet! Skofteland film har igjen laget en nydelig dokumentar der vi kommer tett på menneskene.
Her følger min anmeldelse av filmen, brukt på studiet Master i Faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold: Les videre
I dag står dette innlegget fra HEFs egen Jens Brun-Pedersen på Facebook
Du kan lese det her. Direkte sakset fra ham selv:
Du kan også bli venn med Jens Brun-Pedersen på Facebook HER.
JUL:
I mange kulturer og land har det i noen tusen år vært feiringer mot slutten av året. Fra hedensk tid feiret folk her nordpå ”jol”. Det var sannsynligvis en feiring av at grøden var i hus eller en markering av solsnu, påstår noen. Vår julefeiring i dag har mange spor etter den romerske lysfesten ”Saturnalia” (17.-24. desember) hvor vi har fått idéene om store festmåltider, gaver, opptog, dadler, fiken, kaker lagd i menneskeskikkelser – og til og med mandel i grøten. Saturnalia startet 496 år før vår tidsregning.
Den kristne erobringen av festene på slutten av desember kom altså mye seinere. De allerede eksisterende markeringene var nettopp begrunnelsen for å legge Jesus´ fødselsdag til slutten av måneden. Les videre
Å bruke narrativer i terapi
Bruk av metaforer: Et narrativt perspektiv på terapi
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=35086&a=2
Av: Reidar Selbekk (videreformidlet i sin helhet)
Bruk av fantasifulle historier og metaforer kan bidra til at klienter ser sine problemer i et nytt lys. Hva er sentrale elementer i effektiv metaforbruk?
Dette er en forkortet og bearbeidet versjon av Selbekk, R. (2006). Metaforenes magi: Narrative strategier i terapi. Fokus på familien, nr 1, 71–83.
Jeg spør av og til hva klientene husker av den siste timen de var hos meg. Resultatet er ofte svært nedslående. De husker nesten ingen ting, kanskje litt av hovedtemaet. Alle kloke og logiske analyser er gått i glemmeboken. Men av og til kan de huske litt rare og uvante ord, som er brukt for å navngi forskjellige fenomener, eller helt uvante beskrivelser eller historier jeg lager for å vinkle inn hendelser på nye måter.
Det finnes to hovedmåter å forsøke å påvirke andre mennesker på. Den ene er den forklarende, argumenterende måten. Den andre er den narrative, hvor det brukes metaforer og analogier for å endre tilhørerens forståelse og handlingsmønster (Bruner, 1986). I klinisk praksis og i vanlige samtaler mellom mennesker går ofte disse to modusene parallelt og flettet i hverandre ettersom de er naturlige elementer i kommunikasjon. Narrativ språkbruk med bevisst og målrettet bruk av metaforer har i mange ikke-terapeutiske kretser betegnelsen retorikk. Retorikk er et gammelt og anerkjent fagområde, godt kjent gjennom århundrer i kulturland som Hellas og Kina. Les videre
Det er ikke hvordan du har det – men hvordan du tar det
Ovenstående ordtak kan ha større gyldighet enn noen gang.
Det er mye forskning på hva som fører til psykiske helseplager, psykiske lidelser. Atskillig mindre vet vi hva som fører til psykisk helse. For noen kan det å oppleve traumatiske hendelser, ofte langt fra hjemlandet, føre til traumer, mens det hos andre kan føre til vekst og nysgjerrighet. Hva kommer dette av – at vi er så forskjellige? Kan en peke på enkelte faktorer som gjør at en på forhånd kan si hvem som rammes, eventuelt lettere enn andre?
Det er noe av det jeg belyser i denne artikkelen. Les den HER
Prosjektbeskrivelse masteroppgaven – Helse og livskvalitet blant hjemvendte veteraner
Norge har påtatt seg et ansvar der vi skal føre en politikk internasjonalt til fremme av fred, konfliktløsning, humanitært arbeid og en mer rettferdig verden. Dette kommer til uttrykk gjennom norske kvinner og menns innsats i internasjonale oppdrag i ulike land og konfliktområder. De aller fleste kommer tilbake med verdifull kunnskap om land, konflikter, situasjoner og kulturer, kunnskap de bringer med tilbake til samfunnet.
Dessverre ser en også en trend der stadig flere sliter med psykiske helseplager etter lengre tids utenlandsopphold. Lange vakter, fjernt fra familie og kjente forhold, sliter på mange. Samtidig ser en at ikke alle utvikler fysiske og/eller psykiske helseplager, og en kan stille seg spørsmålet; Hva kommer det av?
Les mer HER
Fabel&Fakta 